Om FlowSaga

Hvorfor jeg laget FlowSaga

Første gang jeg brukte en annens Flow-utvidelse, stirret jeg på den i ti hele minutter. Jeg forsto den ikke. Ikke fordi den var stygg. Jeg klarte rett og slett ikke å skjønne hva den gjorde — jeg kjente ikke igjen navnene på knappene, rekkefølgen ga ingen mening, og når jeg klikket på noe, visste jeg ikke hva som hadde skjedd.

Jeg bet tennene sammen og kom meg gjennom den én gang til slutten. Ikke ett eneste problem ble løst. Jeg visste hva jeg ville ha. Bildet sto klart i hodet mitt. Jeg fikk det bare ikke ut.

Jeg satt foran den skjermen, og frustrasjonen vokste i brystet. Ikke sinne på verktøyet — sinne på meg selv. Jeg begynte i håp om at et verktøy skulle gjøre meg flinkere til dette. Jeg endte opp med å føle meg dum.

Senere forsto jeg noe. Det var ikke min feil.

Før du kan bli god til noe, står det en dør foran deg. Du må kunne lese den og ha lyst til å bruke den før noen øving i det hele tatt begynner.

Hvis døren settes for høyt, spiller det ingen rolle hvor talentfull du er. Du blir stående utenfor. Engelsken min er svak. Den utvidelsen fantes bare på engelsk, som ikke er mitt språk, og grensesnittet var komplisert; jeg klarte ikke å lese den. Så jeg bestemte meg for å lage min egen. En som jeg kan lese, og som du også kan lese. Jeg laget FlowSaga på grunn av den dagen.

Hvor navnet kommer fra: Saga, fortellingenes gudinne

I norrøn mytologi finnes et sted som heter Sökkvabekkr — «den sunkne bekken». Kjølige bølger strømmer gjennom det og stanser aldri. Odin drar dit hver dag.

En kvinne venter på ham. To gullbegre. De drikker. De snakker sammen. Hver dag, uten å gå glipp av én eneste. Hva sa hun? Ingen skrev det ned.

Mye senere skrev noen ned de norrøne gudene i en bok. Der finnes en liste over gudinner — seksten. Den første er Odins kone. Den andre er henne: Sága. Boken bevarte bare én setning om henne: hun bor i Sökkvabekkr, og det er et stort sted.

Forskere strides fortsatt om hva navnet hennes betyr. Den ene siden sier å se. Den andre sier fortelling. Hun snakket hver dag. Ikke én setning av henne har overlevd.

En idé som aldri ble gjennomført, aldri skrevet ned, er som om den aldri har eksistert.

Saga betyr «fortelling» på norrønt. Flow er Google Flow, der du lager videoene dine, og bekken der Saga bor. Merket vårt er et langskip som i mytene: heis seilet, og vinden er på din side; når du ikke trenger det, brettes det sammen i lommen som et tøystykke. S-en på seilet er Saga.

Hundre og tretten kalver

Klokken tre om ettermiddagen, men bekmørkt. Dette er Island for tusen år siden. Ingen konge. Intet slott. Ingen by. Bare ilden og menneskene rundt den. Noen begynner å fortelle: en ætteføyde, en rettssak, et drap.

I det århundret forsvant en historie som ble fortalt én gang. Fortell den igjen neste vinter, og detaljene glir; etter én generasjon dør fortelleren, og historien blir begravd sammen med ham.

Islendingene ville ikke godta det. De bestemte seg for å skrive den ned. Men det fantes ikke papir. Å skrive betydde å slakte en kalv: flå huden, skrape den til den ble tynn, og tørke den. Én hud, brettet på midten, ga bare to blad. Det største håndskriftet fra middelalderens Island er Flateyjarbók: to hundre og tjuefem blad — hundre og tretten kalver.

Og på denne øya er en melkeku ikke rikdom. Den avgjør om barna dine overlever vinteren. Andre steder i Europa ble så kostbar skrift i de århundrene brukt på latin: bibler, helgener og kongekrøniker. Islendingene brukte den på sine egne ord, sine egne folk, sine egne historier.

Ikke bare for at historien skulle finnes. For at den virkelig skulle leve.

Ikke hugg

Det trettende århundre. En islending ved navn Snorri Sturluson legger merke til noe skremmende: unge skalder kan ikke lenger lese de gamle diktene. En kunst som er gått i arv fra generasjon til generasjon i hundrevis av år, er i ferd med å brekke i hendene på hans generasjon.

Han kunne bare ha sukket. De fleste gjør det. Det gjorde han ikke. Han satte seg ned og skrev en bok. Ikke dikt. En veiledning: hva dette ordet betyr, hvor dette bildet kommer fra, hvordan det skal brukes. For dem som fortsatt ville skrive, men ikke kunne lese.

Det han bygde, var en dør. Og han senket den.

År 1241. Den tjuetredje september. Natt. Folk bryter seg inn i huset hans. Hans siste ord, bare tre: Eigi skal höggva. Ikke hugg.

Han overlever ikke. Boken overlever. Nesten alt verden vet om norrøn mytologi, kommer fra den boken. Listen over gudinner også. Den ene linjen om Saga også.

Hva FlowSaga gjør

Nå er det din tur. Å lage en historie koster ikke lenger en kalv. Skriv noen linjer, så dukker det opp et levende bilde.

Men det vanskelige har aldri vært å skrive. Det vanskelige er å ha en god idé og ikke finne en måte å spisse den på eller ta neste steg. Og når du endelig har laget videoene, åpner du «Nedlastinger»-mappen, og filnavnene er et uforståelig rot — du ser ikke hvilken som er hvilken.

FlowSaga senker døren og tar så seg av innbindingen selv.

Den høyeste døren er språket. Ikke et komplisert grensesnitt. Verktøyet har rett og slett ikke dine ord. FlowSaga snakker 91 grensesnittspråk. For tusen år siden reserverte Europa skriften for latin; islendingene brukte de ordene de faktisk snakket, til å skrive ned historiene sine. Vi står på islendingenes side.

Den andre døren er tid. Tretti sekunder, det er målestokken jeg holder meg til: åpne den, og innen tretti sekunder skal du vite hvordan du kommer i gang. Så blir dusinvis av idéer på én gang laget én etter én, hver av dem pent lagret i mappen du valgte, med tittelen du ga den. Den mappen blir litt etter litt din egen bok.